PROVOSERT.NO

Alle vet at rockebandet KISS har hatt 3-4 avskjedsturnéer og ditto antall reunions…. Alt sammen kun for pengas skyld. Nå ser det ut som om Michael Jackson virkelig skal herme etter gutta I KISS. Han annonserte først 10 konserter i London, noe som ville gitt han 50 millioner pund. Nå meldes det at han skal holde 45 konserter i stedet. Antakelig for å spe på en slunken økonomi etter diverse rettssaker. Advokatutgifter i USA er ikke noe å kimse av, tydeligvis! Så la oss håpe at vår alles forskrudde, potensiellt perverse popgeni klarer å gjennomføre planene, slik at han igjen kan få tilbake noe av den statusen han én gang hadde. Han er jo, tross alt, verdens største underholder!

Da har min mor klart å skrape sammen litt penger som jeg kan låne av henne. Jeg har noe selv, men er ikke sikker på om det er nok til at kreditorene vil la meg slippe nå. Jeg håper! Jeg kjenner et bittelite håp innvendig og ber til Gud om styrke til å ta tak i dette nå, én gang for alle, og bli ferdig med skjiten!

Sola stråler ute men jeg kjenner ikke en plass at jeg orker å dra på stranden å se på mennesker som koser seg. Ikke føler jeg meg noe særlig bra heller! I går, rundt kl. 2230, fikk jeg så veldig vondt i venstre side av brystet. Naturlig nok tenkte jeg på hjertet og ble ganske så redd. Heldigvis tror jeg det bare var stress som hadde satt seg i muskulaturen i brystkassa. Det gikk i allefall over etter noen minutter. Men fy f…, det var skummelt! Nå er jeg jo vant til stressmerter, men skjelden på den måten! Jaja, jeg lever ennå!

I dag er altså en skikkelig drittdag! Humøret mitt er mildt sagt elendig. Da nytter det lite at solen skinner. Jeg gidder rett og slett ikke bevege meg ut. Skal heller ta med min laptop å gå å legge meg og se på youtube eller noe…. Jeg hater så til de grader dager som i dag!! Når jeg tenker meg om, så har jeg hatt mange slike dager i det siste. I forrige uke var jeg på nippet til å bikke over… Hvorfor slikt dårlig humør? Du kan lese bakgrunnen her. Men det som plager meg nå er så mye. Ok, jeg har skrevet mye tull i denne bloggen, kanskje på tide å skrive noe “ordentlig” – slik man skal i blogger

Forestill deg at du har vært syk lenge. Du låser deg inne og stenger deg ute fra samfunnet, bokstavelig talt. Forestill deg de dagligdagse ting som du skulle ha ordnet, men som du rett og slett ikke får til å gjøre noe med. Slik som å åpne posten din, betale regningene dine, gå i butikken, treffe mennesker, ta telefonen…… Du skjønner sikkert tegningen nå. På toppen av mine opprinnelige problemer har jeg nå andre problemer (les: økonomiske) som så til de grader tynger meg. Jeg har lenge oversett dem. Noen ganger har jeg prøvd å ta tak i dem, uten å lykkes. Vel, sist torsdag var jeg ganske oppgitt og veldig nær å bare gi opp! For første gang siden jeg var guttunge begynte jeg å gråte. Det på telefon med min mor! Stakkars, hun ble selvfølgelig fryktelig redd da jeg begynte å bable om at jeg ikke orket mere. Og så kommer “alt” i en flom. Om hvordan mine problemer hindrer meg og min kone i å få oss et eget hjem! Ikke et sted å bo, det har vi, men et eget hjem! Mine problemer stopper oss i å få barn. Vi vil ikke ha barn før vi har et hjem å oppdra dem i. Mine problemer hindrer oss i å leve! Vi eksisterer men lever veldig skjeldent!

Så, da jeg snakket/hulket med min mor sist fredag lovte hun å gjøre alt for å hjelpe meg. Hun skal prøve å få et lån slik at jeg får bort min gjeld og mine betalingsanmerkinger. Slik kan jeg få bort dette mørket som ligger over meg og min kone. Slik kan vi seriøst begynne å planlegge vårt hjem og vår fremtid! Min mor hjelper et par måneder og så tar jeg over det hun har lånt for å hjelpe meg. Vel, det er jo hvis hun får lån, da! Som pensjonist er det ikke sikkert hun får. Jeg spurte min relativt velstående eldre bror om å kausjonere for meg slik at jeg kunne få hjelp fra Bank2, men det var ikke aktuellt. Han ville ikke kausjonere for “noen”. Vel, jeg er ikke “noen”, jeg er din bror! Hadde situasjonen vært snudd ville jeg ikke ventet til jeg ble spurt om hjelp, jeg ville tilbudt min hjelp uoppfordret. Slik familier skal gjøre!

Høres dette litt patetisk ut? En voksen mann som gråter og trenger hjelp fra sin mor for å klare å komme seg på fote? Ja, det er kanskje det! I allefall dersom man aldri har følt det som jeg og mange med meg føler: -lammelsen når angsten setter inn. Følelsen når angsten biter seg fast i halsen og vrir om på alt i brystet. Apatien som senker seg over sinnet. Alt for mange vet veldig godt hva jeg snakker om. Alt for mange! Vel, en låneinstitusjon ringte mor i går, men hun sto i en kø og fikk ikke med seg hva de sa. Men det var i allefall ang. lån og om å sende papirer. Så jeg ser igjen et lite håp, men tør ikke håpe for mye. Jeg har fått ett håp knust de siste dagene og er redd for å få et til.

Min kone er på ferie i sitt hjemland nå men kommer hjem om en uke. Jeg har lovt å få ordnet opp i våre problemer. På 3 uker skulle jeg klare det jeg ikke har klart på 5 år. Vel, i morgen får jeg kanskje vite om dette problemet kan elimineres én gang for alle, slik at jeg kan fokusere på det opprinnelige problemet.

Hvis noen vil ønske meg lykke til eller gi en “virituell” klapp på skulderen blir jeg veldig glad for det

Hver tredje danske har oppsøkt profesjonelle for å få hjelp mot psykiske lidelser. Det er situasjonen på arbeidsplassen som er den viktigste årsaken. Så hvordan klarer vi mennesker å stresse oss opp så mye at vi blir syke av det? Det er vel ganske så individuelt hva som “plager” folk, men mitt intrykk sånn generelt er at vi er alt for opptatt av å skulle imponere andre eller tilfredstille andre med ting og prestasjoner. Dumt at det er sånn, men…..

Jackass-galning og moromann Steve-O er igjen lagt inn på mentalsykehus. År med narkotiamissbruk har “føkka opp” hjernen hans. Steve-O har vært uten stoff i 4 måneder, men nå er altså hjernes såpass rotete at han har lagt seg inn på institusjon for å rydde opp! Lykke til med det, Steve-O!

“Endelig blir det 1997-sommer” – skriker overskriften på Dagbladet.no mot meg! Oj!!!, tenkte jeg umiddelbart! Det betyr vel skikkelig bra vær, da? Så deilig, tenker jeg med meg selv. Jeg som er inne i en relativt dyp depresjon om dagen, kanskje litt sol og varme kan hjelpe! Jeg skynder meg å gå til YR.NO for å se “det glade budskap”. Joda, ganske pent onsdag til fredag i Stavanger, men… ! Lørdag og søndag: overskyet. Mandag, tirsdag og onsdag: REGN! Igjen! Oooook…. kanskje meterologene på MI er i feriemodus og har gjort dårlig research? Stikker til pent.no. Bomtur! Samme elendigheta! Da vi flyttet til Stavanger for et par år siden var mulighetene for fine sommre ett av argumentene – det var jo fint her da jeg jobbet her rundt årtusenskiftet! Hvor er godværet? Hvor er moder jords lykkepiller til meg og alle andre i området?

Jeg leser en artikkel i Dagbladet om en iransk kvinne som står i fare for å bli kastet ut av Norge sammen med sitt lille barn. Akkurat den historien vil jeg ikke kommentere, men jeg ser at der er en gruppe advokater som stiller opp gratis og hjelper flyktninger. Sitat: “Aksjons- og prosedyregruppa yter gratis advokathjelp i utlendingssaker som de anser har prinsipiell betydning og rimelig sjanse til å vinne fram rettssystemet”.  sitat slutt.

Hvorfor finnes der ikke “Aksjonsgrupper” som bistår norske INTOPS-soldater med liknende hjelp? Er det ikke like mye prestisje eller medieomtale (selv om det har vært endel fokus på oss i det siste) å hjelpe norske gutter og jenter som trenger det? Kanskje folk tror at skadde soldater uansett er så ressurssterke at de (vi) ikke trenger hjelp. At de (vi) har uansett et privat nettverk rundt oss som vil hjelpe? Nei, slik er det veldig ofte ikke! Og vår kamp for rettferdig behandling av staten bør være minst like viktige som innvandrernes!

Bergensavisen BT.no har i lengre tid skrevet om norske soldater som kommer hjem etter internasjonale operasjoner med litt flere “minner” enn ønskelig. I dag publiserte de en ny artikkel som du kan lese her.

Forsvarssjef Sverre Diesen har foreslått krigspensjon til personell som blir skadet i utenlandstjeneste. Det vil ikke Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen støtte.

Det er mange grunner for å ha en blogg å skrive på. Noen har sterke meninger de ønsker å dele mens andre bare vil fortelle familie og venner om livet deres. Jeg har meninger om mye. Noen meninger er voldsomt sterke mens andre er bare “så dær”..! De av dere som har lest mine poster ser kanskje at jeg ikke bestandig er like flink til å formulerer meg godt. Dere har også kanskje sett at mange av mine komentarer på avisartikler er uten substans eller rett og slett bare tull (tull er jeg egentlig ganske god på)!

For ca. 8 år siden ble jeg syk. Jeg fikk diagnosen angst. Senere ble diagnosen utvidet: PTSD, Post Traumatic Stress Dissorder. Jeg har også blitt vurdert som manisk depressiv. Selv synes jeg kanskje den er litt i overkant. Uansett – de siste årene har hukommelsen min stadig blitt dårligere. Dette har kommet parallelt med at jeg har blitt mer og mer likegyldig. Korttidshukommelsen er dårlig. Jeg glemmer stadig ting jeg må gjøre. En annen ting, som jeg var inne på ovenfor, jeg formulerer meg dårlig, spesiellt muntlig. Og det liker jeg dårlig (jeg taper alle kranglene med kona ). Derfor måtte jeg gjøre noe! Så de siste ukene har jeg fått Time Magazine i posten. Jeg leser dette for å trimme hjernen min, men jeg trenger mer! Jeg har idligere prøvd å blogge, men…. i min situasjon er det lite å skrive om! Det begrenser seg hvor ofte man gidder skrive at dagen har vært kjip! Og hvem gidder lese det (gidder noen lese dette?)?

Så finner jeg ut at Dagbladet og andre nettsteder bruker Twingly. En tjeneste som gjør at de artiklene jeg blogger om, og linker til, automatisk linker tilbake til meg. Dermed får jeg plutselig flere lesere og flere kommentarer. Og det er en stor motivasjon: bloggingen blir morsommere og jeg får muligheten igjen til å øve meg på diskusjoner o.a. på en morsommere måte!

Riktignok er mange av mine poster det noen sikkert vil kalle vrøvl og pjatt, men det får man heller leve med! Dere får unnskylde meg og heller glede dere over min forhåpentlig vis raske progresjon i skrivekvalitet

Nå vil jeg skynde meg å tilføye at hvis noen tror jeg er en deppa tomsing som sitter i et mørkt rom med kaffe, røyk og en PC – feil! Noen mer enn dette vil jeg ikke gå inn på min situasjon, det blir bare syting. men jeg kommer til å kommentere emnet dersom jeg leser om det ett eller annet sted, samt skrive om det igjen hvis jeg føler for det!

Jeg vil avslutte med å si at hvis der er noen som leser dette og som sliter med psykiske problemer. Ikke vær redd for å kontakte meg. Du kan enten poste anonymt her i bloggen eller sende meg en e-post.