PROVOSERT.NO

Da har min mor klart å skrape sammen litt penger som jeg kan låne av henne. Jeg har noe selv, men er ikke sikker på om det er nok til at kreditorene vil la meg slippe nå. Jeg håper! Jeg kjenner et bittelite håp innvendig og ber til Gud om styrke til å ta tak i dette nå, én gang for alle, og bli ferdig med skjiten!

Sola stråler ute men jeg kjenner ikke en plass at jeg orker å dra på stranden å se på mennesker som koser seg. Ikke føler jeg meg noe særlig bra heller! I går, rundt kl. 2230, fikk jeg så veldig vondt i venstre side av brystet. Naturlig nok tenkte jeg på hjertet og ble ganske så redd. Heldigvis tror jeg det bare var stress som hadde satt seg i muskulaturen i brystkassa. Det gikk i allefall over etter noen minutter. Men fy f…, det var skummelt! Nå er jeg jo vant til stressmerter, men skjelden på den måten! Jaja, jeg lever ennå!

I dag er altså en skikkelig drittdag! Humøret mitt er mildt sagt elendig. Da nytter det lite at solen skinner. Jeg gidder rett og slett ikke bevege meg ut. Skal heller ta med min laptop å gå å legge meg og se på youtube eller noe…. Jeg hater så til de grader dager som i dag!! Når jeg tenker meg om, så har jeg hatt mange slike dager i det siste. I forrige uke var jeg på nippet til å bikke over… Hvorfor slikt dårlig humør? Du kan lese bakgrunnen her. Men det som plager meg nå er så mye. Ok, jeg har skrevet mye tull i denne bloggen, kanskje på tide å skrive noe “ordentlig” – slik man skal i blogger

Forestill deg at du har vært syk lenge. Du låser deg inne og stenger deg ute fra samfunnet, bokstavelig talt. Forestill deg de dagligdagse ting som du skulle ha ordnet, men som du rett og slett ikke får til å gjøre noe med. Slik som å åpne posten din, betale regningene dine, gå i butikken, treffe mennesker, ta telefonen…… Du skjønner sikkert tegningen nå. På toppen av mine opprinnelige problemer har jeg nå andre problemer (les: økonomiske) som så til de grader tynger meg. Jeg har lenge oversett dem. Noen ganger har jeg prøvd å ta tak i dem, uten å lykkes. Vel, sist torsdag var jeg ganske oppgitt og veldig nær å bare gi opp! For første gang siden jeg var guttunge begynte jeg å gråte. Det på telefon med min mor! Stakkars, hun ble selvfølgelig fryktelig redd da jeg begynte å bable om at jeg ikke orket mere. Og så kommer “alt” i en flom. Om hvordan mine problemer hindrer meg og min kone i å få oss et eget hjem! Ikke et sted å bo, det har vi, men et eget hjem! Mine problemer stopper oss i å få barn. Vi vil ikke ha barn før vi har et hjem å oppdra dem i. Mine problemer hindrer oss i å leve! Vi eksisterer men lever veldig skjeldent!

Så, da jeg snakket/hulket med min mor sist fredag lovte hun å gjøre alt for å hjelpe meg. Hun skal prøve å få et lån slik at jeg får bort min gjeld og mine betalingsanmerkinger. Slik kan jeg få bort dette mørket som ligger over meg og min kone. Slik kan vi seriøst begynne å planlegge vårt hjem og vår fremtid! Min mor hjelper et par måneder og så tar jeg over det hun har lånt for å hjelpe meg. Vel, det er jo hvis hun får lån, da! Som pensjonist er det ikke sikkert hun får. Jeg spurte min relativt velstående eldre bror om å kausjonere for meg slik at jeg kunne få hjelp fra Bank2, men det var ikke aktuellt. Han ville ikke kausjonere for “noen”. Vel, jeg er ikke “noen”, jeg er din bror! Hadde situasjonen vært snudd ville jeg ikke ventet til jeg ble spurt om hjelp, jeg ville tilbudt min hjelp uoppfordret. Slik familier skal gjøre!

Høres dette litt patetisk ut? En voksen mann som gråter og trenger hjelp fra sin mor for å klare å komme seg på fote? Ja, det er kanskje det! I allefall dersom man aldri har følt det som jeg og mange med meg føler: -lammelsen når angsten setter inn. Følelsen når angsten biter seg fast i halsen og vrir om på alt i brystet. Apatien som senker seg over sinnet. Alt for mange vet veldig godt hva jeg snakker om. Alt for mange! Vel, en låneinstitusjon ringte mor i går, men hun sto i en kø og fikk ikke med seg hva de sa. Men det var i allefall ang. lån og om å sende papirer. Så jeg ser igjen et lite håp, men tør ikke håpe for mye. Jeg har fått ett håp knust de siste dagene og er redd for å få et til.

Min kone er på ferie i sitt hjemland nå men kommer hjem om en uke. Jeg har lovt å få ordnet opp i våre problemer. På 3 uker skulle jeg klare det jeg ikke har klart på 5 år. Vel, i morgen får jeg kanskje vite om dette problemet kan elimineres én gang for alle, slik at jeg kan fokusere på det opprinnelige problemet.

Hvis noen vil ønske meg lykke til eller gi en “virituell” klapp på skulderen blir jeg veldig glad for det